“Uff da” er uten tvil en av de mest populære norske frasene i USA. Ved siden av “Velkommen” er det nok det uttrykket du ser oftest — på for eksempel skilt, plakater, broderte løpere, t-skjorter, bilskilt og skjærefjøler. Noen steder finnes det til og med en egen Uffda-dag.
For norsk-amerikanere uttrykker “Uff da” alt fra overraskelse til medfølelse – en slags allround-reaksjon på livets små uhell og store følelser. I Norge brukes uttrykket nok mindre, spesielt i vår region, men i USA lever det videre – som et lite, uforklarlig, men kjært ekko fra forfedrenes språk.
“Uff da” is without a doubt one of the most popular Norwegian phrases in the United States. Alongside “Velkommen,” it’s probably the expression you’ll see most often — on signs, posters, embroidered table runners, t-shirts, license plates, and cutting boards. In some places, there’s even a dedicated Uffda Day.
For Norwegian-Americans, “Uff da” expresses everything from surprise to sympathy — a sort of all-purpose reaction to life’s little mishaps and big emotions. In Norway, the phrase is used far less frequently, especially in our region, but in the US it lives on — a small, inexplicable, yet cherished echo of the language of their ancestors.
Noen hjem er mer norske enn andre. Hos Marjorie Boe i Ottawa, Illinois – bare en kort kjøretur fra Stavanger – er det som å komme inn i en liten avlegger av Vestlandet. Hun har slektsrøtter både fra Fogn og Østhusvik på Rennesøy. Vegger, hyller og vinduskarmer er fulle av norske suvenirer og effekter: Rosemalte fat, små troll, postkort, norske flagg, Porsgrund-servise, fyrstikkesker og en Sandnes-gauk.
Marjorie har besøkt Norge flere ganger, både før og etter åpningen av Rennfast. Hun husker godt da man fortsatt måtte ta ferje til Rennesøy, og snakker om det med et smil – som om tiden ikke har gått så fort likevel.
For henne handler det norske ikke bare om minner og gjenstander, men om identitet, tilhørighet og et hjerte som banker litt ekstra for Norge.
Some homes are more Norwegian than others. At Marjorie Boe’s house in Ottawa, Illinois — just a short drive from Stavanger — it feels like stepping into a little outpost of Western Norway. She has family roots from both Fogn and Østhusvik on the island of Rennesøy. The walls, shelves, and windowsills are filled with Norwegian souvenirs and keepsakes: rosemaled plates, little trolls, postcards, Norwegian flags, Porsgrund porcelain, matchboxes, and a clay cuckoo whistle from Sandnes.
Marjorie has visited Norway several times, both before and after the opening of the Rennfast tunnel connection. She fondly remembers the days when you still had to take the ferry to get to Rennesøy, and she speaks of it with a smile, as if time hasn’t passed quite so quickly after all.
For her, being Norwegian is not just about memories and objects, but about identity, belonging, and a heart that beats a little stronger for Norway.
